Late dager, prøver å finne energien i meg selv. Men den mangler.
Lurer på hvor jeg har gravd den ned et sted. Men hvem vet.
Jeg er et stort surrehue, så kan jo også være jeg har glemt den.

Humøret mitt er helt på bunn fortiden. Og den minste irritasjon blir stor.
Det merker nok de rundt meg velig godt. Jeg er i en "nedeperiode"
Og bare man bruker litt feil tonefall eller snakker til meg hardt.
Reagerer jeg med sinne og frustrasjon, og noen ganger kommer tårene.
Men som jeg skrev, det er vel en nede periode.
Heldigvis har jeg godt nettverk som tar vare på meg <3

Og det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Så lever vi lengre liker jeg å tro.

. . .
Igår var jeg helt tom for krefter, allerede før 19 var jeg helt døsig.
Bare hang på sofaen, og sov der innimellom jeg hadde sjangsen.
Mia hadde besøk av oldermoren sin, så hun var veldig opptatt.
Men fikk lurt meg til litt ballspill med henne.

Idag har jeg hatt barnefri og har det frem til i morra. Og hva gjør jeg?
Jo, jeg sitter å døser, som jeg har gjort de siste dagene. Hurra.
Skal iallefall nyte det med å kunne sove lenge imorra.

Det er stille fra meg fortiden. Jeg er så forvirret, i tenkeboksen.
Hele kroppen min bobler av alle slags bobler. Positive og negative.
Jeg er lei for ting som har skjedd i det siste, og hvordan ting har vært.
Men det har blitt sånn, at nå er det kun Mia og jeg. Jeg og Mia . . .
Hun skal få all den oppmerksomheten hun trenger, selv om jeg står på auto.

Takk for at jeg har så mange fantastiske venner som bryr seg om meg.
Her snakker vi samtaler i timesvis. Slike venner man skal ha i slike perioder av livet.
Men alt i alt har jeg hatt noen helt fantastisk fine dager med gode mennesker.

Hvorfor skriver jeg ned slike ting på bloggen a? Som egentlig er så privat.
Jo, jeg ville fortelle hvorfor eg har vært fraværende.



Men det kommer lysere tiden, som jeg ser frem til. Turer, gleder, latter, vennekos.
Jeg skal dele dagene med de nærmeste, og tilbringe dagene sammen med Mia min <3

Har ikke ord . . .

Alle mine tanker går til de etterlatte, pårørende og sårende.
Og mange tanker til de omkommende.

H v i l   i   f r e d
<3

Håper ingen av mine har mistet sine kjære <3

Nå sitter jeg her i senga, telysene brenner rundt meg.
Egentlig er jeg veldig redd flammene, men jeg føler jeg selv har kontroll over telysene.
- Så lenge jeg ikke sovner.

Jeg har panikk for flammer, de flammene som man griller pølser på,
de flammene som man varmer seg på. Ja de flammene er jeg redd for.

De kan ødelegge mer enn folk tror. De kan ta hjemmet ditt De kan ta familien din.
Flammene tar minnene våre.

Jeg fyrer aldri opp i peisen når jeg er alene, det er en grunn til det.
Noen ler av meg, jeg griner om en brannalarm går. Gjør det meg til et dårlig menneske?

Min største frykt er flammer. Jeg er redd de tar alt.

Jeg har blåst ut telysene, fordi jeg er glad i de rundt meg.
Samtidig som jeg hvisker stille at jeg er glad i dem.

Har sittet lenge å tenkt, og føler meg egentlig enda mer sikker på hva jeg vil i livet.Jeg hadde muligheten, men lot den desverre slippe. Og har angret siden.

I skoleåret o7-o8, gikk jeg på Maritim på Kvadraturen Skolesenter. På to store klasser var vi to jenter, og vi var ment to be freinds. Vennskapet vårt klaffet fra første stund, vi skulle bli sjømenn sammen. Vi hadde drømmer vi så frem til, å satt å dagdrømte om vårt eget rederi. Jentebåten! Vi sulle ha en rosa båt, jeg skulle være i maskinen og Susanne skulle stå med roret å styre. Vi skulle reise verden rundt på oppdrag. Det ble bare med tanken, desverre for oss, men godt for andre.

Vi var en go`gjeng, jentene fra guttelinjene. Susanne, Birgitte, Weronica, Monica, Grethe Lill og meg. Det var oss, vi hang sammen som perler på ei perlesnor. Savner når vi satt å kjaset i kantine, snakket om andre folk, drama og intriger. Vi var som jenter flest, men bare med en annen utdanningsretning enn  andre jenter flest.
-og en spesiell takk til Susanne som har gitt meg det beste skoleår!

Desverre ente det ikke slikt jeg så frem til. Det skjedde en kjempe tragedie i familien min januar o8, da min far valgte å gå bort. Allerede i juni o8, følte jeg meg klar til å ta utfordringen til å reise til sjøs, og reiste ut med den største pågangsmotet du kan tenkte deg. Men det ble for tøft å sitte der ute med hav på alle kanter, og sitte inne på en lugar å tenke på hva som hadde hendt. Attpåtil var jeg så dårlig at jeg ikke ante hva som var opp og ned. Kokken kom tilogmed inn på lugaren med flattbrød til meg.

Sjøen var ikke noe for meg, tankene strømmet gjennom meg. Dette var ikke det rikitge. Valgte å avbryte turen og lærlingstiden å reiste hjem. Men jeg var fortstatt sjøsyk, og ante enda ikke hva som var opp og ned. Gikk til legen, å fikk kvalmenedsettende, men kvalmen var der enda. Jeg fant ut at jeg hadde et lite troll i magen (som har gitt meg så mye glede gjennom de 19  månedene hun har levd), jeg var jo ikke sjøsyk. Tankene mine strømmet gjennom meg igjen. Har jeg gjort det riktige nå? Jeg ga opp sjølivet.

Et sitat som jeg har tenkt mye på er dette;
Sjømannen ber ikke om medvind. Han lærer seg å seile.

Men nå når jeg sitter her, kan jeg ikke annet enn å savne det. Det var jo motormann og maskinist jeg ville bli. Og hvorfor skulle jeg gi det opp?. Selv om man velger en slik utdannelse kan man jo greie å kombinere et familieliv, man må bare  være villig til å ofre og satse. Satse på det man virkelig vil. Jeg vil klare det, og skal ikke gi opp.

Jeg har tatt meg selv i nakekskinnet og ringt opplærlingskontoret, forklart de hvordan situvasjonen er, og hun damen på andre siden av røret gjorde virkelig dagen min bra. Jeg skal søke læreplass på lik linje med andre til januar, og sende inn et brev der jeg forklarer situvasjonen. Hun skulle se om det fantes noen rederiet som tok inn lærlinger som hadde to ukers turnus, for da kan jeg kombinere både jobb og familieliv.
Mange av dere vil vel måpe når jeg sier jeg er villig til å være to uker borte fra Mia, men tenkt dere da, jeg får faktisk mer tid med Mia, enn om jeg hadde hatt en vanelig jobb fra ni til fire. Da har jeg to uker der jeg er med Mia hele tiden, døgnet rundt,  enn dere andre som er på jobb som kun får kun tre timer med barna før de skal legge seg.
Og tenk dere hvor godt Mia får det, når hun har ei mor som tjener rimelig bra!

Dette er iallefall det riktige for meg.

Jeg skal fortsette på skole, og fullføre barn og ungdomsarbeider også, slik at jeg har noe å falle tilbake på.

Står her helt alene, med alle foran meg. Står her helt alene, med alle ved siden av meg. Alle ser meg men ingen gjør det. De ser rett gjennom meg, som luft.

Alle ignorerer meg, ingen bryr seg, hvorfor skulle de? De ser meg jo ikke, de vil ikke se.

De er redde. For meg, for mine følelser og tanker.

Redde for å bli som meg, for å åpne sine sinn og se. At alt kanskje ikke er så bra med dem rundt seg.

For jeg er ikke den eneste som blir behandlet som luft. Vi er flere. Mange.

Men ingen tørr ta det første steg og åpne sin sjel og sitt sinn, og se og føle hvordan vi har det. Først når det er forsent.

Når den ene av oss har fått nok av dette liv og avsluttet det da først begynner det og demre for de andre, at de kansje drev det for langt. Kansje skulle de ha tatt det første steget og tatt kontakt.

Ett hei er nok, et lite smil også kanskje? Kanksje,bare kanskje hadde ditt hei og smil kunnet forandre en persons oppfatning av livet?

Kunne om du hadde sagt hei og smilt. Nå er det for sent ettertanke har aldri kunnet redde noen.

Men legg deg selv på minne, at det er mange flere der ute som trenger ditt hei og smil like mye som de som ikke fikk det.

Først og fremst; Jeg sier ikke at jeg har det mye verre enn andre.!
-Sier bare at jeg er dritt lei av at alle sier at de vet hvordan jeg har det.
Nettopp fordi de sammenligner sorger. Og sorg kan ikke sammenlignes
uansett hvilken bortgang. Ulykker. Sykdom. Selvmord. Alderdom. Rus.
Alle sorger er forskjellige! Og alle takler de forskjellige.

Det jeg prøvde på var å fortelle dere at sorgen er så mye annerledes for noen
som har mistet noen av sykdom enn av selvmord. Tror ikke mange skjønner
det før dere sitter der selv. Det jeg ville frem til er at om man er syk, så kan
man greie å bearbeide sorgen før den inntreffer, og som oftest vet man hvorfor
en person med sykdom dør. Men med selvmord kommer det som lyn fra klar
himmel. Man sitter igjen med mange spørsmål. Man sitter i sin egen boble.
Sorgen er så annerledes, den er vanskelig å bearbeide. To år etter sliter jeg!
Jeg har et enormt sinne som er rettet mot han, jeg har en stor skuffelse over
en person som stod meg veldig nær. Jeg har en kjempe fortivlese. Reddsel.
Trenger jeg nevne skyldfølelse jeg har?

Jeg rakker ikke ned på noen, tvert imot. All bortgang rammer de nærmeste
på en eller annen måte. Forferdelig er det uansett! Trist og urettferdig.
Jeg prøver bare å fortelle at med et selvmord er det flere personer som blir
ødelagte både fysisk og psykisk over lengre tid. Nettopp pga spørsmål man
aldri får svar på. Hat og sinne. Skuffelse og fortvilelse. En følelse om at man
ikke er god nok, at man ikke strekker til. At man ikke så ting før det var forsent.
Jeg sier ikke at de som har mistet noen i f.eks kreft ikke har det like vondt
som meg, tvert imot. Men sorgen er så annerledes, for man vet som oftest
hvorfor personen ikke er der lengre. At man kan slå seg til ro med det svaret.

Kjørte over drivenes idag, var like før vannet fløyt over. Egentlig håper jeg litt på at
det blir sånn skikkelig wow katastrofe. Slik at man kan både i gata, alltid hatt en
liten drøm om det som barn. At jeg kunne svømme hen til kjøkkenet. Og at jeg
kunne svømme hen til butikken for å handle. Slutt å tøys med slike alvorlige ting
Tonje, dette er ikke spøk. Neivell, håper været gir seg snart, veibanen er glatt.

Jeg har forresten hatt hjemme dag med Mia Camilia idag, spist vaffler og kost oss
mest ihjel. HUn har noen fantastiske kyss å komme med den lille lura mi. Mia og
jeg var også en liten snartur innom Linn tideligere idag, hun har fått seg flott leilighet!

Innerst inne rister jeg på hode, jeg har lyst å spytte deg i tryne.
Jeg er lei at folk sier de vet hvordan jeg har det. Vet hvordan jeg opplever ting.
Som oftest sier de at de har opplevd noe like kjipt, at de sammenligner sine
opplevelser med mine. Men de kan ikke sammenlignes. Det er på tryne.

"Å stakkar, jeg vet hvordan du har det, mistet bestefar for en måned siden"
Først og fremst, kjempe trist å miste noen i familien. Det er det vel alltid.?
Men som oftest dør eldre folk av alderdom. Noe som ligger i naturen vår.
Det å dø av alderdom er en del av det å være menneske. Alle skal dø gammel.
Derfor syntes jeg ikke det er like trist når eldre dør av alderdom, enn at folk
omkommer som er unge. Det å dø ung er ikke noe som ligger i livets gang.

"Faren min døde av kreft, jeg vet hvordan du har det"
Er leit at kreften kan ta så mange liv som den gjør. Både unge og eldre.
Men som oftest når man har fått kreft, så vet man mer, og vi mennesker
greier å forberede oss på hva som kan være utfallet. Idag har vi så mange
flinke leger at mange av oss greier å bekjempe kreften, seire over den.
Men når noen velger å ta livet sitt brått og uventet, kommer det inn som et
sjokk. Vi greier ikke å forberede oss, vi sitter plutselig mitt i traumen selv.
Jeg sier ikke at du som mistet faren din ikke burde sørge over det, men jeg
vil du skal tenke litt over det. Kan en sykdom sammenlignes med et uventet
dødsfall? Det er nok en sjokk i seg selv å få vite at noen har kreft, men som
jeg skrev tideligere; Som oftest greier man å forberede seg.

Ikke kom her å si at du vet hvordan jeg har det!

Den dagen du kan komme å si at du vet;
-Hvordan det er å mangle en person rundt middagsbordet.
-At du vet hvordan det er å ha mistet et forbilde, en livsviktig person.
-Hvordan det er å gruble over hvem som skal følge deg opp kirkegulvet
-At man må gå å snakke til en gravsten, men egentlig ønsker man bare å ringe.
-At man savner den klirrende lyden når nøkkelene blir lagt på peisen.
-At man savner att noen kommer å legge dyna over seg, og visker deg i øret.
-At man blir redd, og usikker av å se en film, fordi de bruker skytevåpen.
-Hvordan det er å måtte gjøre mannejobbene med/i huset.
-Hvordan det er å spise favorittmaten hans alene. Når den ikke smaker godt lengre.
-Når man blir lei seg når folk bruker ordtrykk som: Du er så skutt i hode.
. . Ja, da kan du få lov å si at du kanskje har en aning om hvordan jeg har det.

Jeg kunne har ramset opp masse annet, men hadde fort blitt en bok.
Jeg må bare si det igjen; det er trist uansett dødsfall av nære.
Men en far og bestefar kan ikke sammenlignes, når det gjelder slik.
Heller syntes jeg ikke et selvmord og en sykdom kan sammenlignes.

For dere som ikke har fulgt bloggen min, tok min far livet sitt januar 08.

En nybakt mor jeg kjenner gikk stolt tur med barnevognnen, og ble stoppet av en bekjent. Etter å ha sett på babyen i en stund, spurte damen; Når skal du tilbake i jobb? Burde ikke det naturlige spørsmålet vært; Hvordan oppleves det å ha blitt mor? Eller det naturlige svaret; Jeg er i jobb.  Eller kanskje man burde svart med samme mynt;

Jeg er fortiden den topplederen i en døgnkontinuerlig, helhetelig stilling hvor jeg nettopp har produsert verdens mest avanserte fenomen, og et unikt eksemplar som bare jeg har bruksanvisning til. Og nå skal jeg effektivt i gang med masseproduksjon av et par talentfulle skattebetalere til! Så det så!

Ofte sitter jeg å lurer på hvorfor samfunnet egentlig har blitt så A4, at jobb går fremfor familie. Hadde jeg hatt valget, hadde jeg nok vært hjemme med Mia frem til skolestart, men samfunnet fungerer ikke slik idag, de vil ha deg ut i jobb fortest mulig. Vi er også pattedyr, hvorfor gjør ikke vi slik som dyrene gjør? Da er det barna som forlater redet når de selv er klare for det. Det gjør ikke vi mennesker, vi dytter barna våres ut i en stor verden, der de nesten må stå på egne bein. Der de må forholde seg til andre fremmede personer.

Er mye vi kan spekekulerer på, men hvorfor er samfunnet slik? Hvorfor gjør ikke vi som dyra?

Litt info hentet fra fvn.

Det er hardt å alltid skulle se det positive i hver eneste situasjon.
Smile og si hei, være støttende og oppmuntrende, aldri være lei,
overlegen, aldri tenke på seg selv, alltid tenke på andre.

Tenke om en ikke klarer det mer?
-Vil en da bli sett på som falsk som er sur, sint, lite omtenksom?
Selv om en bare ikke er like lykkelig som før.
Er ikke alle lei seg innimellom?
Irriterer ikke alle seg over bagateller? småting?

Det forundrer meg at noen får utdelt en rolle "oppmuntrer".
Hvem oppmuntrer oppmuntreren? En oppmuntrer har det vel alltid bra?
Ingen problemer? Smilende og blid?
De sørgende er blinde, for andres sorg.
De vil ikke se at andre har det verre, ingen sorg er større enn den en bærer selv.
Se dere rundt..
..hvem er deres "oppmuntrer"?

Og hvem oppmuntrer oppmuntreren?

En tåre her og en tåre der. En etter en de renner nedover mitt kinn.

Vonde uskyldige tanker dukker opp. En vond følelse som ikke kan beskrives.

Pining og savn er det verste. Jeg klarer ikke beskrive det.

En tåre faller ned, en etter en. Alle disse tårene gjenspeiler alle de årene jeg går glipp av.

Tanker om det jeg går glipp har jeg vær dag. Vonde tanker, savnende tanker. Jeg tenker på det hele tiden.

Føles ut som tiden har gått ut, alt er så stille. Jeg har ikke ord på hvordan jeg skal forklare det. Det er bare vondt.

Jeg kan ikke fordra ordet Kondolerer, fordi det minner meg for mye om gratulerer. Kondolerer for meg er kunstig. Stivt. Kaldt. Upersonlig. Fabrikert ord. Jeg mener ordet blir brukt av feige folk som ikke greier å uttrykke hva dem føler, kondolerer er den lettvinte løsningen.

Jeg vet at mange bruker ordet å at det dekker mye av de de vil si, så på en måte forstår jeg godt hvorfor mange bruker det, men for meg er det kun et ord - et ord som ikke betyr noe.

Når jeg mistet min far ville jeg heller få en melding der det stod at personen tenker på meg, at de brydde seg om meg. Fikk også mange meldinger der de skrev om at de følte med meg i sorgen, å at det var bare å si ifra om de kunne hjelpe med noe (som oftest kan de ikke hjelpe noe særlig, men det er jo tanken som teller?) Jeg fikk orgså mange kondolerer meldiger, som oftest fikk d eikke svar fra meg fordi kondolerer er et ord som ikke betyr noe for meg.

Å til dere som bruker ordet kondolerer kan dere ikke prøve å bruke noe av dette?
- Vår dypeste medfølelse.
- Med all vennlig deltagelse.
- Vi sender dere varme tanker i sorgen.
- Varme tanker går til dere.
- Tenker på dere!
- Vi tenker slik på dere.
- Dere er i våres tanker.
- Våre tanker er hos dere.
- Vi vil at dere skal vite at våre tanker er hos dere.
- Vi er med dere i sorgen.
- Medfølelse og omtanke i denne tunge stund.
- Vi setter pris på alle gode minner.
- Savnet er stort, men minnene vil vi ta vare på.
- Ord blir fattige, men vi tenker på dere.
- Vi håper våre tanker varmer.
- Vi deler sorgen med dere.
- Vi sørger med dere.

Å få disse ordene varmer så mye mer enn det kalde ordet kondolerer.



Sier du kondolerer?

Jeg er faktisk våken! Som kanskje mange av dere har sett i det siste så har innleggene mine kommet veeldig seint eller mitt på natta. Grunnen er at jeg faktisk ikke får sove fortiden. Søvnmønsteret mitt er snudd opp ned, Sover om dagen å er våken om natta. Jeg er helt utslitt, å det tar virkelig på. Jeg prøver å prøver å sove om natta, men det er kke noe lett når tankene kverner, å tankene er heller ikke gode når du tenker: Kommer vi til å klare oss i morra.? Jeg er også ufattelig redd for brann, så mange av nattestimene ligger jeg å tenker på dette. Det er tvangstanker jeg har.

Tenker du noen gang slik?