Jeg lever enda  . .

Mia og Selma.

Kost oss med julebakst, kakemenn er favoritten for dem kan man male og sukre etterpå.

Det har vært litt hektisk rundt desember og november. Har vært fraværende herifra. Både med mening og ikke med mening. Har en del tanker som snurrer i topplokket. Jeg trenkte faktisk en pause fra "pliketer" som ikke er ordentlige plikter. Men ting ordner seg vel alltid for snille jenter?

Jeg har nytet dager borti Skien, og blir bare mer og mer klar for å flytte bort. Ja, jeg tror faktisk jeg kommer til å trives godt der henne, allerede har jeg et lite nettverk der. Og tingene mine forsvinner sakte men sikkert bortover. Kanskje, eller jeg håper at i slutten av januar så er jeg telemarking. Kanksje jeg har noen lesere i nærheten?

Desember og januar er en tung måned for familien min. Noen kjenner det bedre på seg enn andre. Jeg merker det veldig godt. Denne jula kommer ikke pappa til å sitte rundt julebordet, og heller ikke denne julen får jeg kjøpt eller laget julegave til han. Det eneste jeg kan gi han er noen blomster, lys og krans. Og det jeg ønsker meg mest i hele verden, er å gi pappan min den varmeste og lengste klemmen jeg noen gang har gitt til noen.

Jeg har et stort ønske om å vise han hvordan ting er nå, spør om råd og veiledning. Vise han Mia Camilia, jeg har lyst at de skal treffes, lyst at Mia skal lære ting av han. Jeg vil vise Mia hvem bestefaren hennes er. Hvorfor kan ikke jeg det? ... En jævla egoistisk handling.