Jeg lever enda  . .

Mia og Selma.

Kost oss med julebakst, kakemenn er favoritten for dem kan man male og sukre etterpå.

Det har vært litt hektisk rundt desember og november. Har vært fraværende herifra. Både med mening og ikke med mening. Har en del tanker som snurrer i topplokket. Jeg trenkte faktisk en pause fra "pliketer" som ikke er ordentlige plikter. Men ting ordner seg vel alltid for snille jenter?

Jeg har nytet dager borti Skien, og blir bare mer og mer klar for å flytte bort. Ja, jeg tror faktisk jeg kommer til å trives godt der henne, allerede har jeg et lite nettverk der. Og tingene mine forsvinner sakte men sikkert bortover. Kanskje, eller jeg håper at i slutten av januar så er jeg telemarking. Kanksje jeg har noen lesere i nærheten?

Desember og januar er en tung måned for familien min. Noen kjenner det bedre på seg enn andre. Jeg merker det veldig godt. Denne jula kommer ikke pappa til å sitte rundt julebordet, og heller ikke denne julen får jeg kjøpt eller laget julegave til han. Det eneste jeg kan gi han er noen blomster, lys og krans. Og det jeg ønsker meg mest i hele verden, er å gi pappan min den varmeste og lengste klemmen jeg noen gang har gitt til noen.

Jeg har et stort ønske om å vise han hvordan ting er nå, spør om råd og veiledning. Vise han Mia Camilia, jeg har lyst at de skal treffes, lyst at Mia skal lære ting av han. Jeg vil vise Mia hvem bestefaren hennes er. Hvorfor kan ikke jeg det? ... En jævla egoistisk handling.

A picture says a lot . .

I really miss you . .

Jeg strever
Kjemper
Tenker
Famler i mørket
Resonnerer og resignerer
Gråter
Fortviler
Henter krefter atter en gang

... for å nå inn i skallet ditt, inn til deg.
For å redde deg

Det gikk ikke
Du har reist

... og jeg,

Jeg strever
Kjemper
Tenker
Famler i mørket
Resonnerer og resignerer
Gråter
Fortviler
Henter krefter atter en gang

For å finne en mening.

27. jan, tre år siden pappan min ikke orket mer, dagen han ikke så noe utvei.
Jeg prøvde å gjøre det beste ut av dagen. Var en tur på graven, å tente fakkler,
mamma hadde vært der litt tideligere på dagen å hadde lagt ned flotte blomster.
Felte noen tårer , og satt å mimret over ting. Har mye å le av, som hjelper.

Sorg er ikke bare negativt.
Når man tenker på sorgreaksjoner, finnes det et hav. Depresjon, lengsel, redsel, sinne, traumatisert, isolert, og listen fortsetter,
Men det er så lite snakk om den positive reaksjonen, som kan kommer etter et dramatisk dødsfall.
Vi kan ta meg som et eksempel; Jeg har lært meg å sette pris på de menneskene jeg har rundt meg, tørre å vise at jeg er glad i de. Være takknemmelig for små gleder i livet, og være stolt av det man har.  Bare så dumt at det måtte gå et liv tapt før jeg skjønte det.

Jo dypere sorgen trenger inn i deg, jo større glede kan du oppnå.

Sender noen varme tanker til pappan min som er i himmelen.
Jeg savner han, det går ikke en dag uten at jeg tenker på han.

Det var idag jeg skulle ha kommet inn med frokost på senga di, gitt deg en liten oppmerksomhet, og verdens beste klem. Men det eneste jeg kan gjøre nå, er å sende deg varme tanker, og legge ned blomster på graven din. Jeg skulle virkelig ha gjort mye for å ha deg her. Jeg hadde hatt så mye å fortelle deg!

Gratulerer så mye med farsdagen pappan min, vi her nede tenker på deg <3

Jeg våkner opp med det hver eneste morgen, tankene klamrer seg til overflaten. Det er så tungt, så tungt?å holde seg fast, dag etter dag, uker, måneder, år. Følelsen av at tankene drukner, sakte og sikkert ned i sorgen, sorgen som jeg nå tror må være bunnløs..

Den suger ut kraften av det gode, bres som gift i kroppen og hodet.  Sorgen kjennes som om den bare vil meg vondt, den kaster meg ubegrenset rundt i et mørkt, løst rom med kvasse kanter.  Hver kant slår tankene med hurtighet, gjenkjennes som om kroppen blir slått og hamret av sorgens kraft. Jeg enser meg så liten, så liten..

Tapet av deg, min far, mitt forbilde,  fornemmes med en fremmed smerte, en følelse som ord ikke kan skildre, vet bare at det gjør fryktelig vondt i kroppen og hjertet.

Det er så mye jeg vil fortelle deg, men ikke lenger kan. Har så lyst å vise deg Mia, du har fått et fantastisk barnebarn. Tanken på at du aldri for oppleve henne gjør meg vondt. Tanken på at hun aldri for oppleve deg. Men hun hører mye om deg pappa, å vi er ofte å går tur hen til graven din for å legge ned blomster.

Det er så vondt, så vondt at jeg ikke var der. Ikke var der da du trengte meg som mest. Da du virkelig trengte meg til å lytte, lytte på deg.. Klart skulle jeg lyttet til deg! Jeg skulle vært der da du mistet gnisten, kanskje jeg var det, men uten å ense det. At jeg ikke visste, kjennes som løftebrudd, et løfte som ikke ble snakket om, men som vi som familie ga hverandre første stund vi møttes.

Det er så ille å kjenne på hvor lite jeg egentlig visste om din sorg, din sorg over å ikke være i besittelse av livsgleden, kjenne seg liten i verden, følelsen av ikke å klare klamre seg fast. Holde seg fast i gnisten. Jeg er så lei meg av at jeg ikke forstod hva krefter du kjempet imot, for det gjorde jeg ikke.. Det var mye jeg ikke forstod og det er jeg ufattelig lei for. Jeg skulle ha visst..

Et lite innblikk i kampen din tror jeg nå at jeg har fått kjent på, sorgen har gitt meg det, kanskje en forståelse av noe. Den framstiller vonde tanker, men forteller samtidig hvor viktig du er for meg, hvor glad jeg er i deg.. Muligens sorgen viser meg veien videre, den riktige veien.

Jeg vet det pappa, jeg velger å tro det, at du var glad i meg selv om jeg ikke er fullkommen. Jeg velger å tro at du så forbi mine feil og at du vil være min engel, sammen med våre andre kjære som er borte. Jeg klamrer meg fast til livet pappa, jeg lover.!